Av og til er det jeg
som må bære håpet,
troen og tilliten
og av og til er det du

men mest bærer vi oss selv
og det går fint det
å gå på egne ben
og holde hverandres hånd
som et frivillig silkebånd

nesten umerkelig
i naturlig takt
og med blikk og aksjon
i livet

men plutselig så snubler man
og da er det godt
at den hånden er der
med bevissthet, styrke og ro

muskler som samler seg
og holder deg kjærlig oppe
så du ikke faller
er det ikke fint?

Benedicte