Jeg er redd for det gode jeg
Eller ikke akkurat sånn
redd for at det gode
skal forsvinne
at det aldri
skal komme tilbake
at det ikke kommer
flere
gode stunder
så jeg lever
det gode intenst
og med hele meg
utenfor tid og rom
i meg
prøver å lagre det
noen ganger
når noe
er så overraskende fint
så blir jeg overveldet
vet ikke hvor
jeg skal gjøre av meg
så jeg famler litt
og forvinner
som en sommerfugl
som akkurat har kommet
ut av larveskallet
hun skjønner liksom ikke
hvor hun har kommet
eller hva hun selv
er blitt forvandlet til
noen ganger
når ting blir ekstra godt
og det har vart litt
begynner jeg å bli urolig
jeg nøler
i valget mellom å bli
og håpe
det varer enda litt til
og i frykten
for at det skal bli borte
eller til og med
bli ødelagt
det ville vært det verste
så da skynder jeg meg
å pakke det vakre sammen
folder meg
rundt meg selv
rømmer
så jeg kan få bevare det
inni meg
og så koser jeg meg
med det
resten av livet.
Benedicte
